I NOU 2019:16 foreslår utvalget å skjerpe grunnrenteskatten til staten. Samtidig foreslås det at de konsesjonsbaserte ordningene konsesjonskraft og konsesjonsavgifter til kommunene avvikles og at kommunenes inntekter fra eiendomsskatten reduseres vesentlig.
Fjellnettverket mener at kommuner som har avgitt naturressurser til vannkraft, skal ha en rimelig inntekt av verdiskapingen. Forslaget om omfordeling av inntekter fra kommunene til staten, er et brudd på samfunnskontrakten som ligger til grunn for konsesjoner for utbygging. Fjellnettverket er derfor svært uenige i forslaget fra utvalget og mener forslaget bør forkastes av følgende årsaker:

Lokale ulemper må kompenseres.
Vannkraft er en ren og fornybar energikilde, men utbygging av vannkraft er evigvarende, irreversibel og har store ulemper lokalt. Det handler om beite- og turområder som blir lagt under vann, endringer i landskapet, tørrlegging av elver, tap av jakt- og fiskemuligheter. I tillegg kommer selve anleggene med store demninger, veitraseer og transport, som påvirker både naturen og befolkningen. Uberørt natur er i seg selv en verdi. Inngrepene fra kraftutbygging begrenser også mulighetene til å bruke naturen til annen næringsvirksomhet, som for eksempel reiseliv eller landbruk.

Ulempene kraftutbygging har medført, er ment kompensert gjennom konsesjonsordningene og grunnrenteskatten. Konsesjonsavgiftene er en erstatning for generelle skader og ulemper på naturmiljø og omgivelser og derfor en miljøavgift. Utvalget synes å ha oversett at miljøkostnader skal betales av tiltakshaver.

Hovedformålet med konsesjonsavgiften er å gi de kommuner som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, erstatning for de naturødeleggelsene som er påført lokalt. Siden inngrepene er evigvarende og irreversible, er begrunnelsen og formålet bak ordningen like gyldig i dag som for 100 år siden.

Brudd på samfunnskontrakten
Siden begynnelsen av 1900-tallet har det vært bred politisk enighet om at kommunene som stiller sine naturressurser til disposisjon for storsamfunnet, har et legitimt krav på en andel av verdiskapingen som dette innebærer. Når kommunene og fylkene i sin tid aksepterte kraftutbygginger, var det ikke minst fordi de ventet å få noe igjen for det for egen del. I konsesjonsvilkårene Stortinget vedtok, var det en del av samfunnskontrakten. Om innstillingen fra utvalget blir fulgt, innebærer det at staten på egen hånd setter denne kontrakten og disse lovnadene til side. Det framstår for oss som udemokratisk og lite fornuftig forvaltning.
Ordninger som sikrer kommunene en verdiandel, er forankret både i lovgivningen og i de gitte konsesjoner. Kommunens inntekter fra konsesjonsavgifter og konsesjonskraft er nedfelt som et grunnvilkår og med samme varighet som konsesjonen.

I dagens samfunn med overforbruk av fossil energi har rein vannkraft økt vesentlig i verdi, og vi har grunn til å tro at denne verdiøkningen vil fortsette. I stedet for å fjerne eller redusere andelen til kommunene der ressursene ligger, er etter vår oppfatning et legitimt krav fra kommunene at de får del i den verdiøkningen som nå skjer for rein energi.

Utvalgets forslag om å avvikle konsesjonskraftordningen er av utvalget begrunnet med at det historiske grunnlaget med å sikre kommunene kraft ikke lenger er til stede. Utvalget overser at både Stortinget og Høyesterett har slått fast at formålet med konsesjonskraftordningen er å sikre vertskommunenes andel av verdiskapningen som vannkraftproduksjonen i konsesjonsperioden gir opphav til.

Utvalget svarer ikke på mandatet
I mandatet til utvalget var hovedoppgaven å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak blir gjennomført og fremme forslag til nødvendige endringer for å fjerne eventuelle hindre. En samlet kraftbransje og en samlet kommunesektor har påpekt at det er den innretningen grunnrenteskatten har fått, som er problemet. Til tross for dette har utvalget konsentrert sine anbefalinger rundt en avvikling av de ordninger som tilgodeser vertskommunene.

Framtidig bærekraft
Det grønne skiftet innebærer at vi i framtiden må ta i bruk ressurser lokalt for å løse utfordringer nasjonalt og globalt. Norge er i Parisavtalen forpliktet til minimum 40 % reduksjon i sine klimautslipp innen 2030. Vannkraft er en energikilde som har store fortrinn, men enhver vannkraftutbygging medfører nødvendigvis varige lokale inngrep. Utbygging og bruk av naturresurser må ha lokal aksept og støtte. En avgjørende faktor for å få til videre fornuftig bruk av våre ressurser, er å sikre berørte lokalsamfunn en andel av verdiskapingen som bruken av naturressursene gir.

Skattemessig verdi
Utvalgets forslag om at at produksjon av vannkraft vil bli verdsatt til skattemessig verdi vil redusere kommunenes inntekter fra eldre vannkraftverk vesentlig, men vil ikke utløse ønskede investeringer. Dette skyldes at skattemessig verdi vil gi en høyere skatt ved investeringer, men skatten reduseres når kraftverket er nedskrevet og blir lønnsomt. For kraftverk som skal opprustes, vil skatten bli høy i starten. Eiendomsskatt etter skattemessig verdi vil også føre til en høyere skatt ved budsjettoverskridelser. Småkraftverkene har i mange år påpekt den manglende sammenhengen mellom skatt og lønnsomhet.

Fjellnettverket mener:

Utvalgets forslag om å avvikle de kommunale ordningene med konsesjonsavgifter og konsesjonskraft må avvises.

Utvalgets forslag om endret verdsettelsesprinsipp for eiendomsskatt på vannkraft må avvises.

Utvalgets forslag om å skjerpe grunnrenteskatten vil ikke gi de ønskede investeringer og bør avvises.

Kommunene der elver og vann, magasiner og kraftverk ligger, må få en rimelig andel i den verdiøkningen som er i ferd med å komme på vannkraft.